9. Så dro kongene i Israel, Juda og Edom av sted. Men da de hadde vært underveis i sju dager, hadde de ikke vann, verken til hæren eller til dyrene som de hadde med seg.
10. Da utbrøt Israels konge: «Herren har visst kalt disse tre kongene sammen for å gi dem i moabittenes hender!»
11. Men Josjafat sa: «Finnes det ikke en Herrens profet her så vi kan spørre Herren til råds gjennom ham?» En av Israels-kongens menn svarte: «Her er Elisja, sønn av Sjafat, han som pleide å helle vann over Elias hender.»
12. Josjafat sa: «Ja, hos ham er Herrens ord.» Så gikk han ned til profeten sammen med kongene i Israel og Edom.
13. Elisja sa til Israels konge: «Hva har du og jeg med hverandre å gjøre? Gå til din fars og din mors profeter!» Men Israels konge svarte: «Nei, det er Herren som har kalt ut disse tre kongene for å gi dem i moabittenes hender.»
14. Da sa Elisja: «Så sant hærskarenes Herre lever, han som jeg tjener: Var det ikke for Juda-kongen Josjafats skyld, ville jeg ikke ense deg eller se på deg.
15. Men hent nå en som kan spille for meg!» Mens han spilte, kom Herrens hånd over Elisja.
16. Og han sa: «Så sier Herren: Grav grøft etter grøft i elveleiet her!
17. For så sier Herren: Uten at dere ser vind eller regn, skal dette elveleiet fylles med vann. Dere skal få drikke, både dere og buskapen og de andre dyrene deres.
18. Men dette er ikke nok i Herrens øyne. Han vil også gi moabittene i deres hender.
19. Dere skal innta hver befestet by og hver utvalgt by, hugge hvert frukttre og tette hver vannkilde. Og hvert fruktbart jordstykke skal dere ødelegge med stein.»
20. Neste morgen, på den tid grødeofferet blir båret fram, kom vannet strømmende fra den kanten hvor Edom ligger, og landet ble fylt med vann.
21. Nå fikk moabittene høre at kongene var kommet for å kjempe mot dem. Alle våpenføre menn, unge som gamle, ble kalt sammen og tok oppstilling langs grensen.
22. Da moabittene sto opp tidlig neste morgen, skinte solen på vannet, og det så ut for dem som vannet var rødt av blod.