21. Men David hadde sagt: «Til ingen nytte har jeg voktet alt det som denne mannen eier, så ikke noe er kommet bort for ham i ørkenen. Han har lønnet godt med ondt.
22. Måtte Gud la det gå meg ille både nå og siden om jeg lar en eneste av mennene hans leve til det blir morgen.»
23. Med det samme Abigajil fikk se David, sprang hun ned av eselet og bøyde seg til jorden for ham.
24. Hun kastet seg ned for føttene hans og sa: «Det er jeg alene som har skylden, herre. La likevel din tjenestekvinne få tale til deg, og hør på det jeg har å si.
25. Bry deg ikke om den ondsinnede Nabal, herre. For som han heter, slik er han. Nabal, ‘dåre’, heter han, og full av dårskap er han. Jeg, din tjenestekvinne, har ikke engang sett de mennene som du sendte, herre.
26. Men så sant Herren lever, og så sant du selv lever, herre, nå har Herren hindret deg i å ta deg selv til rette og forårsake blodbad. Måtte fiendene dine, som vil skade deg, herre, bli som Nabal.
27. Ta imot denne gaven som din tjenestekvinne har tatt med til deg, herre, og gi den til de mennene som er med deg på ferdene dine.
28. Tilgi at din tjenestekvinne trenger seg på. Herren skal sannelig gi deg en ætt som består. For det er Herrens kriger du fører, herre, og det skal ikke finnes noe ondt hos deg så lenge du lever.
29. Står noen fram og forfølger deg og vil ta livet av deg, herre, da skal livet ditt være under Herren din Guds vern. Men dine fienders liv skal han slynge bort som steiner fra slyngen.
30. Når Herren gir deg alt det gode han har lovet, herre, og setter deg til fyrste over Israel,
31. da skal du ikke kjenne deg utrygg eller ha dårlig samvittighet, herre, over å ha spilt uskyldig blod og tatt deg selv til rette. Men når Herren gjør vel mot deg, så husk på din tjenestekvinne, herre!»
32. David sa til Abigajil: «Velsignet er Herren, Israels Gud, som har sendt deg i møte med meg i dag.