36. Siden sa Saul: «La oss dra nedover og sette etter filisterne i natt og plyndre dem til det lysner av dag. Ikke en eneste en av dem skal bli igjen.» De svarte: «Gjør helt som du synes.» Men presten sa: «La oss først tre fram for Gud.»
37. Så ba Saul Gud om råd: «Skal jeg dra nedover etter filisterne? Vil du gi dem i Israels hender?» Men Gud svarte ham ikke den dagen.
38. Da sa Saul: «Kom hit, alle høvdinger i folket. Ransak og finn ut hva det er for en synd som er gjort i dag.
39. For så sant Herren lever, han som gir Israel seier: Om det så er Jonatan, min egen sønn, som bærer skylden, skal han dø.» Men ikke én i hæren svarte ham.
40. Da sa han til hele Israel: «Still dere på den ene siden, så skal jeg og Jonatan, sønnen min, stå på den andre.» Folket svarte Saul: «Gjør det du synes er best.»
41. Saul sa til Herren, Israels Gud: «La sannheten komme fram!» Og loddet falt på Jonatan og Saul, men folket gikk fri.
42. Så sa Saul: «Kast lodd mellom meg og Jonatan, sønnen min.» Og loddet falt på Jonatan.
43. Da sa Saul til Jonatan: «Fortell meg hva du har gjort.» Jonatan fortalte ham det: «Jeg tok litt honning på enden av staven som jeg hadde i hånden, og smakte på den. Her står jeg. Jeg er rede til å dø.»
44. Saul sa: «Måtte Gud la det gå meg ille både nå og siden om du ikke må dø etter dette, Jonatan.»
45. Men folket sa til Saul: «Skal Jonatan dø, han som har vunnet denne store seieren for Israel? Aldri! Så sant Herren lever, ikke et hårstrå skal falle fra hodet hans og ned på bakken. For han har hatt Gud med seg i det han har gjort i dag.» Slik berget folket Jonatan, og han slapp å dø.
46. Nå ga Saul opp å forfølge filisterne og dro oppover igjen, mens filisterne fór hjem til sitt.