8. «Hvor gammel er du?» spurte farao.
9. Jakob svarte: «Jeg har vandret omkring som en fremmed i 130 år. Få og vonde har leveårene mine vært. De har vært færre enn leveårene til fedrene mine den tid de vandret omkring.»
10. Så velsignet Jakob farao og gikk bort fra ham.
11. Josef lot faren og brødrene bosette seg i Egypt. Han ga dem eiendom i den beste delen av landet, i Ramses, slik farao hadde sagt.
12. Josef sørget for mat til faren og brødrene og hele farens familie, alt etter tallet på barn.
13. Det fantes ikke mat i hele landet, for hungersnøden var svært hard. Egypt og Kanaan var utmattet av sult.
14. Josef samlet da alle pengene som fantes i Egypt og i Kanaan, det folk hadde gitt for kornet de hadde kjøpt, og Josef brakte pengene til faraos hus.
15. Men da det var slutt på pengene i Egypt og Kanaan, kom alle egypterne til Josef og sa: «Gi oss mat! Skal vi dø foran øynene på deg? Vi har ikke mer penger.»
16. Josef svarte: «Kom hit med buskapen deres. Jeg vil gi dere korn for buskapen hvis det er slutt på pengene.»
17. Så kom de med buskapen til Josef, og Josef ga dem korn for hestene, småfeet, storfeet og eslene. Slik sørget han for korn til dem det året, i bytte mot hele buskapen.
18. Året gikk, og året etter kom de til ham og sa: «Vi vil ikke skjule for vår herre at det er slutt på pengene og buskapen. Nå har vi ikke annet enn oss selv og jorden vår å tilby deg.
19. Hvorfor skal vi dø foran øynene dine, både vi og jorden vår? Kjøp oss og jorden for mat, så skal vi med jorden vår være slaver for farao! Gi oss såkorn, så vi kan leve og ikke dø, og jorden vår ikke legges øde!»
20. Og Josef kjøpte opp all jord i Egypt for farao. Egypterne solgte alle åkrene sine, for hungersnøden var hard, og landet ble faraos eiendom.
21. Folket flyttet han til byene, fra den ene enden av Egypt til den andre.
22. Bare prestenes jord kjøpte han ikke, for prestene hadde en fastsatt inntekt fra farao og spiste det farao ga dem. Derfor solgte de ikke jorden sin.