17. Mannen gjorde som Josef sa. Han tok dem med inn i Josefs hus.
18. Men da de ble ført inn i Josefs hus, ble de redde. De sa: «Det er vel på grunn av pengene som ble lagt tilbake i sekkene våre forrige gang, at vi blir ført hit. Nå kan de overfalle oss, kaste seg over oss, gjøre oss til slaver og ta eslene våre.»
19. De gikk bort til bestyreren for Josefs hus og snakket med ham ved inngangen til huset.
20. «Unnskyld oss, herre», sa de, «vi har vært her nede en gang før og kjøpt mat.
21. Men da vi slo leir for natten og åpnet sekkene våre, fant hver av oss pengene øverst i sekken, våre egne penger i sin fulle vekt. Nå har vi dem med oss tilbake.
22. Vi har også med oss mer penger til å kjøpe mat for. Vi vet ikke hvem som la pengene i sekkene våre.»
23. Da sa han: «Fred være med dere, vær ikke redde! Deres Gud, deres fars Gud, har gitt dere en skatt i sekkene. Pengene deres har jeg fått.» Så førte han Simon ut til dem.
24. Siden førte mannen dem inn i Josefs hus. Han ga dem vann så de fikk vasket føttene, og han ga fôr til eslene deres.
25. Og de gjorde gaven klar før Josef skulle komme ved middagstid, for de hadde hørt at de skulle spise der.
26. Så kom Josef hjem, og de bar fram gaven de hadde med seg inn i huset, og kastet seg til jorden for ham.
27. Han spurte hvordan det sto til med dem. Så sa han: «Står det bra til med den gamle faren deres, som dere snakket om? Lever han ennå?»
28. «Ja», svarte de, «det står bra til med vår far, din tjener. Han lever ennå.» De bøyde seg og kastet seg ned for ham.
29. Da fikk han øye på Benjamin, sin bror, og sa: «Er dette den yngste broren deres, som dere fortalte meg om? Gud være deg nådig, min sønn!»