33. Laban gikk inn i Jakobs telt og i teltene til Lea og de to slavekvinnene, men fant ikke noe. Så gikk han ut av Leas telt og inn i teltet til Rakel.
34. Rakel hadde tatt terafene, lagt dem i kamelsalen og satt seg på dem. Laban saumfarte hele teltet, men fant ingen ting.
35. Og Rakel sa til faren: «Herren min må ikke bli sint, men jeg kan ikke reise meg for deg, for jeg har det på kvinners vis.» Så lette han, men terafene fant han ikke.
36. Da ble Jakob sint og anklaget Laban. Han sa til ham: «Hva galt har jeg gjort, eller hvilken synd, siden du forfølger meg slik?
37. Du har saumfart alt jeg eier. Hva fant du som hører til ditt hus? Legg det fram her i nærvær av mine og dine slektninger, så de kan dømme mellom oss to!
38. Nå har jeg vært hos deg i tjue år. Sauene og geitene dine har aldri født for tidlig, og værene i flokken din har jeg ikke spist.
39. Jeg kom ikke til deg med dyr som var revet i hjel, men bar tapet selv. Var noe stjålet, krevde dere erstatning av meg, enten det var stjålet om dagen eller om natten.
40. Heten fortærte meg om dagen og kulden om natten; søvnen flyktet fra øynene mine.
41. I tjue år har jeg vært i ditt hus. Fjorten år har jeg arbeidet for de to døtrene dine og seks år for småfeet ditt, og ti ganger har du endret lønnen min.
42. Hadde ikke min fars Gud vært med meg, han som er Abrahams Gud og Isaks Redsel, da hadde du nå sendt meg tomhendt bort. Men Gud har sett min nød og slitet hendene mine har hatt, og i natt felte han sin dom.»
43. Laban svarte Jakob: «Døtrene er mine døtre, barna er mine barn, og buskapen er min buskap. Alt det du ser, er mitt. Hva kan jeg i dag gjøre for disse døtrene mine eller barna de har født?
44. La oss nå slutte en pakt, du og jeg! Den skal være vitne mellom meg og deg.»