18. Men Lot svarte dem: «Å nei, herre!
19. Se, din tjener har funnet nåde for dine øyne. Du har vist stor godhet mot meg og berget livet mitt. Men jeg kan ikke flykte til fjells. For da kunne ulykken ramme meg, så jeg døde.
20. Se, den byen der er så nær at jeg kan flykte dit, og den er så liten. La meg få rømme dit, så jeg kan berge livet! Byen er jo så liten.»
21. Da sa han til ham: «Ja, jeg gjør som du vil også når det gjelder dette. Den byen du nevner, skal jeg ikke ødelegge.
22. Skynd deg, flykt dit! For jeg kan ikke gjøre noe før du er kommet dit.» – Derfor heter byen Soar.
23. Da solen gikk opp over landet, kom Lot fram til Soar.
24. Da lot Herren svovel og ild regne over Sodoma og Gomorra – ned fra Herren, fra himmelen.
25. Han ødela disse byene, hele sletten, alle som bodde i byene, og alt som vokste på marken.
26. Men Lots kone så seg tilbake. Da ble hun til en saltstøtte.
27. Tidlig neste morgen skyndte Abraham seg til det stedet hvor han hadde stått for Herrens ansikt.
28. Da han så ut over Sodoma og Gomorra og hele slettelandet, fikk han se at det steg røyk opp fra landet, som røyken fra en smelteovn.
29. Den gangen Gud ødela byene på sletten, husket han på Abraham. Gud hentet Lot rett ut av ødeleggelsene som han sendte over de byene Lot hadde bodd i.