34. Men en mann spente buen og skjøt på måfå. Han traff Israels konge mellom brynjeplatene. Da sa kongen til vognføreren sin: «Snu og kjør meg vekk fra slaget! Jeg er såret.»
35. Kampen ble hardere og hardere utover dagen, og kongen ble støttet opp i vognen sin under striden mot arameerne. Men da kvelden kom, døde han. Og blodet fra såret rant ned i bunnen av vognen.
36. Ved solnedgang lød det et rop gjennom leiren: «Hver mann hjem til sin by og sitt land!»
37. Slik døde kongen, og de førte ham til Samaria og gravla ham der.
38. Og da de skylte vognen ved Samaria-dammen, slikket hundene blodet hans mens de prostituerte kvinnene badet der. Det gikk som Herren hadde sagt.
39. Det som ellers er å fortelle om Ahab og alt det han utrettet, om elfenbenshuset han reiste og alle byene han bygde, står skrevet i Israels-kongenes krønike.
40. Så gikk Ahab til hvile hos sine fedre, og hans sønn Ahasja ble konge etter ham.
41. Da Ahab hadde vært konge i Israel i fire år, ble Josjafat, sønn av Asa, konge i Juda.
42. Han var trettifem år gammel da han ble konge, og han regjerte i Jerusalem i tjuefem år. Hans mor het Asuba og var datter av Sjilhi.
43. Josjafat fulgte i ett og alt i sin far Asas fotspor og vek ikke av fra dem, men gjorde det som var rett i Herrens øyne.
44. Men offerhaugene forsvant ikke, og folket fortsatte å ofre og brenne røkelse på haugene.
45. Josjafat holdt fred med kongen i Israel.
46. Det som ellers er å fortelle om Josjafat, om de storverk han gjorde og om krigene han førte, står skrevet i Juda-kongenes krønike.
47. Resten av de mannlige tempelprostituerte, de som var igjen fra hans far Asas tid, jaget han ut av landet.
48. Den gang var det ingen konge i Edom. En stattholder styrte der.
49. Josjafat bygde Tarsis-skip som skulle seile til Ofir etter gull. Men de kom aldri dit, for noen skip forliste ved Esjon-Geber.