28. Mika sa: «Kommer du uskadd hjem igjen, så har ikke Herren talt gjennom meg.» Og han la til: «Hør dette, alle folkeslag!»
29. Så dro kongen i Israel og Josjafat, kongen i Juda, opp mot Ramot i Gilead.
30. Israels konge sa til Josjafat: «Jeg vil forkle meg før jeg drar i krigen. Men du kan ha på dine vanlige klær.» Så forkledde Israels konge seg og dro ut i krigen.
31. Arameerkongen hadde gitt denne ordren til sine trettito kommandanter for stridsvognene: «Dere skal ikke kjempe mot hvem som helst, verken høy eller lav, men bare mot Israels konge.»
32. Da vognkommandantene fikk øye på Josjafat, sa de: «Dette må være kongen i Israel.» Så vendte de seg mot ham og gikk til angrep. Da satte Josjafat i å rope høyt.
33. Da vognkommandantene skjønte at det ikke var Israels konge, vendte de seg fra ham.
34. Men en mann spente buen og skjøt på måfå. Han traff Israels konge mellom brynjeplatene. Da sa kongen til vognføreren sin: «Snu og kjør meg vekk fra slaget! Jeg er såret.»
35. Kampen ble hardere og hardere utover dagen, og kongen ble støttet opp i vognen sin under striden mot arameerne. Men da kvelden kom, døde han. Og blodet fra såret rant ned i bunnen av vognen.
36. Ved solnedgang lød det et rop gjennom leiren: «Hver mann hjem til sin by og sitt land!»
37. Slik døde kongen, og de førte ham til Samaria og gravla ham der.
38. Og da de skylte vognen ved Samaria-dammen, slikket hundene blodet hans mens de prostituerte kvinnene badet der. Det gikk som Herren hadde sagt.
39. Det som ellers er å fortelle om Ahab og alt det han utrettet, om elfenbenshuset han reiste og alle byene han bygde, står skrevet i Israels-kongenes krønike.
40. Så gikk Ahab til hvile hos sine fedre, og hans sønn Ahasja ble konge etter ham.
41. Da Ahab hadde vært konge i Israel i fire år, ble Josjafat, sønn av Asa, konge i Juda.
42. Han var trettifem år gammel da han ble konge, og han regjerte i Jerusalem i tjuefem år. Hans mor het Asuba og var datter av Sjilhi.
43. Josjafat fulgte i ett og alt i sin far Asas fotspor og vek ikke av fra dem, men gjorde det som var rett i Herrens øyne.
44. Men offerhaugene forsvant ikke, og folket fortsatte å ofre og brenne røkelse på haugene.