27. Han lot kjøtt regne ned ¬til dem som støv,flygende fugler ¬som havets sand.
28. Midt i leiren lot han dem falle,rundt omkring deres boliger.
29. De spiste alle og ble mette,han sendte dem ¬det de krevde selv.
30. Men før de hadde stilt sin trang,mens de ennå hadde mat ¬i munnen,
31. flammet Guds vrede opp ¬mot dem.Han drepte de kraftigste ¬blant dem,slo Israels unge stridsmenn ¬til jorden.
32. Likevel fortsatte de å syndeog trodde ikke på hans under.
33. Så lot han deres dager ¬svinne som et pust,deres leveår ende ¬med forferdelse.
34. Når han drepte noen, ¬søkte de ham,da vendte de om ¬og spurte etter Gud.
35. De tenkte på ¬at Gud er deres klippe,at Den Høyeste Gud ¬er deres forløser.
36. Likevel bedrog de ham ¬med sine ordog løy for ham med sin tunge.
37. I sitt hjerte ¬holdt de ikke fast ved ham,de var ikke tro mot hans pakt.
38. Men han var barmhjertig;han tilgav syndenog gjorde ikke ende på dem.Gang på gang holdt han ¬vreden tilbakeog lot ikke all sin harme ¬bryte fram.