9. Måtte Herren la dere begge få mann og hjem!» Så kysset hun dem. Da brast de i gråt
10. og sa til henne: «Nei, vi vil følge deg tilbake til ditt folk.»
11. Men No’omi sa: «Vend tilbake, mine døtre! Hvorfor vil dere være med meg? Har jeg kanskje ennå sønner i vente som dere kunne få til menn?
12. Snu og dra hjem igjen, mine døtre! Jeg er jo for gammel til å bli gift. Og om jeg tenkte: Jeg har ennå håp, ja, om jeg allerede i natt fikk en mann og så fødte sønner,
13. skulle dere da vente til de ble voksne? Skulle dere stenge dere inne og leve uten menn? Nei, mine døtre! Jeg har inderlig vondt av dere, nå da Herrens hånd har rammet meg så hardt.»
14. Da begynte de å gråte igjen, og Orpa kysset sin svigermor til avskjed. Men Rut ville ikke skilles fra henne.
15. Da sa No’omi: «Du ser din svigerinne har vendt tilbake til sitt folk og sin gud. Snu du også, og følg henne!»
16. Men Rut svarte: «Du skal ikke overtale meg til å skille lag med deg og dra hjem igjen. For dit du går, vil jeg gå, og der du bor, vil jeg bo. Ditt folk er mitt folk, og din Gud er min Gud.
17. Der du dør, vil jeg dø, og der vil jeg begraves. Måtte Herren la det gå meg ille både nå og siden om noe annet enn døden skiller meg fra deg!»
18. Da No’omi så at hun var fast bestemt på å følge henne, sa hun ikke mer til henne.
19. Så gikk de to videre til de kom til Betlehem. Da de nådde fram dit, ble det stort oppstyr i byen for deres skyld, og kvinnene sa: «Er dette No’omi?»
20. Men hun sa til dem: «Kall meg ikke No’omi! Kall meg heller Mara! For Den Allmektige har gjort livet meget bittert for meg.
21. Jeg var rik da jeg drog bort, Herren har latt meg komme fattig tilbake. Hvorfor kaller dere meg No’omi, når Herren har vitnet mot meg, når Den Allmektige har ført ulykke over meg?»
22. Så kom da No’omi hjem igjen, og svigerdatteren, moabittkvinnen Rut, var med henne da hun vendte tilbake fra Moab. De kom til Betlehem da bygghøsten tok til.