8. Og hun så at jeg sendte Israel, den frafalne, bort på grunn av all den utukt hun drev, og gav henne skilsmissebrev. Hennes troløse søster, Juda, ble likevel ikke redd, men gikk bort og drev utukt, hun også.
9. Med sitt lettsindige horeliv vanhelliget hun landet; hun drev utukt med stein og tre.
10. Enda vendte hennes troløse søster, Juda, ikke om til meg av hele sitt hjerte, men bare lot som om hun gjorde det, lyder ordet fra Herren.
11. Herren sa til meg: Den frafalne, Israel, har mindre skyld enn den troløse, Juda.
12. Gå og rop disse ordene ut mot nord:Vend om, ¬du frafalne Israel!lyder ordet fra Herren.Jeg ser ikke lenger på deg ¬med harme,men vil vise miskunn, ¬lyder ordet fra Herren,jeg vil ikke for evig være vred.
13. Bare erkjenn din skyld,at du har gjort opprør ¬mot Herren din Gud.Du fór omkring ¬etter fremmede guder– under hvert frodig tre,du hørte ikke på meg,lyder ordet fra Herren.
14. Vend om, dere frafalne sønner! lyder ordet fra Herren. For jeg er herre over dere. Jeg vil ta dere, én fra en by og to fra en ætt, og føre dere til Sion.
15. Så gir jeg dere hyrder, slike som jeg vil ha, og de skal vokte dere med kunnskap og forstand.
16. Når dere i de dager blir tallrike og fruktbare i landet, lyder ordet fra Herren, skal de ikke lenger tale om Herrens paktkiste og ikke komme den i hu. De skal verken tenke på den eller savne den, og det skal aldri lages noen ny kiste.
17. På den tid skal de kalle Jerusalem for Herrens trone. Der skal alle folkeslag komme sammen – til Herrens navn, til Jerusalem. De skal ikke lenger følge sitt onde og harde hjerte.
18. I de dager skal Judas ætt slutte seg til Israels ætt, og sammen skal de komme fra et land i nord til det landet jeg gav deres fedre til odel og eie.