22. For på de dagene hadde jødene fått fred for sine fiender, og i den måneden var det deres bekymring vendte seg til glede og deres sorg til høytid. Derfor skulle de gjøre disse dagene til fest- og gledesdager og sende gaver av gjestebudskosten til hverandre og til de fattige.
23. Jødene gjorde det til en fast skikk, det som de alt hadde begynt med, og som Mordekai hadde skrevet til dem om.
24. For Haman, sønn av Hammedata, av Agag-ætten, alle jøders fiende, hadde planlagt å gjøre ende på jødene, og han hadde kastet «pur», det vil si lodd, om å drepe dem og gjøre ende på dem.
25. Men da dette kom kongen for øre, kunngjorde han i et brev at den onde planen som Haman hadde tenkt ut om jødene, skulle komme over hans eget hode. Så ble han og hans sønner hengt i galgen.
26. Derfor kalles disse dagene «purim» etter ordet «pur». I samsvar med alt som stod i brevet, og i samsvar med det de selv hadde sett og opplevd,
27. gjorde jødene det til en fast skikk for seg selv og sine etterkommere og for alle som sluttet seg til deres tro, at de hvert år skulle feire disse to dagene slik det var foreskrevet, og til fastsatt tid.
28. Disse dagene skulle de minnes og feire gjennom alle tider og i alle slekter, i hver provins og hver by. Purim-dagene skulle aldri falle bort hos jødene og aldri gå av minne blant deres etterkommere.
29. Dronning Ester, datter av Abihajil, og jøden Mordekai skrev igjen et myndig brev for å slå fast at det som stod om purim i det andre brevet, skulle gjelde som lov.
30. Og Mordekai sendte brev til alle jødene i de 127 provinsene i Xerxes’ rike med ønske om fred og trygghet.
31. De skulle gjøre det til en plikt å feire disse purim-dagene til fastsatt tid, som jøden Mordekai og dronning Ester hadde bestemt, og som de selv hadde vedtatt for seg og sine etterkommere, med påbud om faste og klagerop på de dagene.
32. Så ble da disse forskrifter om purim-festen lovfestet på Esters bud, og det ble skrevet opp i en bok.