4. Daniel utmerket seg framfor de andre riksrådene og satrapene, fordi det var en usedvanlig ånd i ham. Derfor tenkte kongen på å sette ham over hele riket.
5. Da prøvde riksrådene og satrapene å finne noe å anklage Daniel for i hans embetsførsel. Men de var ikke i stand til å finne noen grunn til å klage på ham eller noe galt å si om ham. For han var pålitelig, og de fant verken forsømmelse eller feil hos ham.
6. Da sa de: «Vi har ikke noe å anklage denne Daniel for, hvis vi da ikke finner noe å si på hans gudsdyrkelse.»
7. Nå skyndte riksrådene og satrapene seg inn til kongen og sa til ham: «Kong Dareios leve evig!
8. Alle riksrådene, stattholderne, satrapene, rådsherrene og landshøvdingene har rådslått sammen: Kongen bør beslutte å gi et strengt påbud om at enhver som i tretti dager ber en bønn til noen annen enn deg, konge, enten det er til en gud eller et menneske, han skal kastes i løvehulen.
9. Gi nå et slikt påbud, konge, og skriv det opp, så det etter medernes og persernes uforanderlige lov ikke kan oppheves!»
10. I samsvar med dette satte Dareios opp et skriv med et slikt påbud.
11. Så snart Daniel fikk vite at skrivet var sendt ut, gikk han inn i huset sitt. I tak-kammeret hadde han åpne vinduer som vendte mot Jerusalem. Tre ganger om dagen falt han på kne for sin Gud med bønn og lovprisning, akkurat som han hadde gjort før.
12. Da kom disse mennene farende inn og fant Daniel mens han bad og påkalte sin Gud.
13. Så gikk de fram for kongen og sa: «Konge, har du ikke sendt ut påbud om at enhver som i tretti dager ber til noen annen enn deg, konge, enten det er til en gud eller et menneske, han skal kastes i løvehulen?» Kongen svarte: «Jo, det står fast etter medernes og persernes ugjenkallelige lov.»
14. Da sa de til kongen: «Daniel, en av de bortførte fra Juda, bryr seg verken om deg eller det påbudet du har sendt skriv om. Tre ganger om dagen ber han sin bønn.»
15. Da kongen hørte det, ble han ille til mote og tenkte på hvordan han kunne redde Daniel. Helt til solnedgang gjorde han hva han kunne for å finne en utvei til å berge ham.
16. Da kom disse mennene farende inn til kongen og sa til ham: «Konge, husk det er lov hos mederne og perserne at ikke noe påbud som kongen har gitt og ingen beslutning som han har tatt, kan gjøres om igjen.»
17. Så befalte kongen at de skulle hente Daniel og kaste ham i løvehulen. Kongen sa til Daniel: «Måtte din Gud, som du stadig dyrker, frelse deg!»
18. De hentet en stein og la den over åpningen til hulen. Kongen forseglet den med sitt eget og sine stormenns segl, så det ikke kunne gjøres noen forandring med Daniel.
19. Deretter gikk kongen til sitt slott og fastet hele natten. Han lot ingen av sine medhustruer komme inn til seg. Og han fikk ikke sove.
20. Tidlig om morgenen, så snart det lysnet, stod kongen opp og skyndte seg til løvehulen.