25. Han trodde at hans landsmenn skulle forstå at Gud ville bruke ham til å redde dem, men de skjønte det ikke.
26. Neste dag støtte han på to menn som sloss, og han prøvde å forlike dem og sa: «Menn, dere er jo brødre! Hvordan kan dere gjøre ondt mot hverandre?»
27. Men han som hadde gjort urett mot sin landsmann, skubbet ham til side og sa: «Hvem har satt deg til høvding og dommer over oss?
28. Du vil kanskje slå meg i hjel, slik du gjorde med egypteren i går?»
29. Dette svaret fikk Moses til å flykte, og han slo seg ned som innflytter i Midjan, hvor han ble far til to sønner.
30. Da førti år var gått, viste en engel seg for ham i ørkenen ved Sinai-fjellet, i flammen fra en brennende tornebusk.
31. Moses så dette synet og undret seg. Da han gikk nærmere for å se etter, lød Herrens stemme:
32. Jeg er dine fedres Gud, Abrahams og Isaks og Jakobs Gud. Men Moses skalv av redsel og våget ikke å se opp.
33. Da sa Herren til ham: Ta dine sko av deg! For det stedet du står på, er hellig jord.
34. Jeg har sett hvordan mitt folk blir mishandlet i Egypt, og har hørt deres klage, og jeg har steget ned for å befri dem. Kom, for nå sender jeg deg til Egypt.
35. Denne Moses som de fornektet da de sa: Hvem har gjort deg til leder og dommer? – nettopp ham sendte Gud som leder og redningsmann, og til hjelp skulle han ha engelen som viste seg for ham i tornebusken.
36. Moses var det som førte dem ut og gjorde under og tegn i Egypt, ved Rødehavet og førti år i ørkenen.
37. Han var det som sa til Israels barn: Gud skal sende dere en profet som meg, en av deres egne brødre.
38. Denne Moses var sammen både med engelen som talte til ham fra Sinai-fjellet, og med våre fedre da de var forsamlet i ørkenen. Han mottok levende ord for å gi dem til oss.
39. Men våre fedre ville ikke lyde ham. De avviste ham og ønsket seg tilbake til Egypt