22. Men nå ber jeg dere være ved godt mot. Ikke en eneste av dere skal miste livet, men skipet går tapt.
23. For i natt stod en engel for meg fra den Gud jeg tilhører og tjener, og han sa:
24. Frykt ikke, Paulus. Du kommer til å stå for keiseren, og alle som reiser sammen med deg, har Gud gitt deg.
25. Vær derfor ved godt mot. For jeg har den tro til Gud at det vil gå slik som det er sagt meg.
26. Vi kommer til å strande på en eller annen øy.»
27. Vi hadde nå drevet omkring på Adriaterhavet i fjorten døgn, da sjøfolkene midt på natten fikk kjenning av land.
28. De loddet og fant tjue favner. Litt lenger inne loddet de igjen og fant femten favner.
29. De var redde for å gå på et skjær og kastet fire ankere fra akterstavnen og ønsket bare at det måtte bli dag.
30. Sjøfolkene forsøkte å rømme skipet, og de satte skipsbåten på vannet, mens de lot som de ville sette ankere fra baugen.
31. Da sa Paulus til offiseren og soldatene: «Hvis ikke disse blir om bord, kan dere ikke bli reddet.»
32. Da kappet soldatene tauene som holdt båten, og lot den drive av.
33. Mens de ventet på at det skulle bli dag, oppfordret Paulus alle til å spise. «Dere har gått uten mat i fjorten dager og ventet og har ikke fått det minste i livet.
34. Derfor råder jeg dere nå til å spise; det er nødvendig for at dere skal bli reddet. Ingen av dere skal miste så mye som et hår på hodet.»
35. Dette sa han, og så tok han et brød, takket Gud mens alle hørte på, brøt det i stykker og spiste.