3. ikke minst fordi du kjenner godt alle jødenes skikker og stridsspørsmål. Derfor ber jeg deg om å høre tålmodig på meg.
4. Alle jøder kjenner til mitt liv, for jeg har helt fra barndommen levd blant mitt folk og i Jerusalem.
5. Derfor vet de også, hvis de bare ville si det, at jeg fra første stund har levd som fariseer og hørt til den strengeste retning i vår religion.
6. Og nå står jeg anklaget fordi jeg har satt mitt håp til det løfte Gud gav våre fedre,
7. det som vårt tolvstammefolk selv håper å få se oppfylt – derfor dyrker de Gud utrettelig dag og natt. På grunn av dette håp, konge, blir jeg anklaget av jøder.
8. Og hvorfor holdes det for utrolig blant dere at Gud oppvekker døde?
9. Jeg mente selv en gang at det var en plikt av all kraft å bekjempe nasareeren Jesu navn.
10. Det gjorde jeg også i Jerusalem. Jeg fikk fullmakt fra overprestene og kastet mange av de hellige i fengsel, og var det tale om å henrette dem, stemte jeg for.
11. Rundt omkring i synagogene fikk jeg dem ofte straffet for å tvinge dem til å spotte, og i mitt raseri forfulgte jeg dem helt til byer i utlandet.
12. Mens dette stod på, reiste jeg en gang til Damaskus med myndighet og fullmakt fra overprestene.
13. Underveis, konge, så jeg midt på dagen et lys fra himmelen, klarere enn solen, stråle opp omkring meg og dem som var med meg.
14. Vi falt alle til jorden, og jeg hørte en røst si til meg på hebraisk: «Saul, Saul, hvorfor forfølger du meg? Det blir hardt for deg å stampe mot brodden.»
15. Jeg spurte: «Hvem er du, Herre?» Og Herren sa: «Jeg er Jesus, han som du forfølger.
16. Men reis deg nå og stå på dine ben. For jeg har vist meg for deg for å utvelge deg til tjener og til vitne, både om det du har sett av meg og om det du siden skal få se.