6. Men de sa imot og hånte ham, og han ristet da støvet av sine klær og sa til dem: «Deres blod skal komme over deres egne hoder. Jeg har ingen skyld. Fra nå av går jeg til hedningene.»
7. Dermed gikk han sin vei og tok inn i huset hos en mann ved navn Titius Justus som trodde på jødenes Gud. Huset hans lå rett ved siden av synagogen.
8. Synagogeforstanderen Krispus kom til tro på Herren sammen med hele sin familie, og mange andre i Korint som hørte ham, kom til tro og ble døpt.
9. Og Herren sa til Paulus i et syn om natten: «Vær ikke redd! Du skal ikke tie, men tale.
10. Jeg er med deg, og ingen skal røre deg eller gjøre deg noe vondt, for jeg har mange i denne byen som er av mitt folk.»
11. Så ble han der halvannet år og lærte dem Guds ord.
12. Mens Gallio var guvernør i Akaia, slo jødene seg sammen mot Paulus og trakk ham for retten.
13. «Denne mannen,» sa de, «overtaler folk til å dyrke Gud på en måte som er i strid med loven.»
14. Paulus skulle nettopp til å gripe ordet da Gallio sa til jødene: «Hadde det dreid seg om en forbrytelse eller en kjeltringstrek, da hadde jeg grunn til å høre tålmodig på dere, jøder.
15. Men er det strid om lære og om navn og deres egen lov, da får dere selv ordne opp. Jeg vil ikke dømme i slike saker.»
16. Så jaget han dem bort fra retten.
17. Alle grep da fatt i synagogeforstanderen Sostenes og julte ham opp like foran dommersetet. Men Gallio brydde seg ikke det minste om det.