26. Med ett kom et jordskjelv så kraftig at grunnmuren i fengslet ristet. Straks sprang alle dørene opp, og alles lenker falt av.
27. Fangevokteren fór opp av søvne og så at fengselsdørene stod åpne. Han grep et sverd og ville drepe seg, fordi han trodde fangene var rømt.
28. Men av all sin kraft ropte Paulus til ham: «Ikke gjør deg selv noe vondt! Vi er her alle sammen.»
29. Han bad da om å få lys, løp inn og falt skjelvende ned for Paulus og Silas.
30. Så førte han dem utenfor og sa: «Hva skal jeg gjøre, gode herrer, for å bli frelst?»
31. De svarte: «Tro på Herren Jesus, så skal du og dine bli frelst.»
32. Og de forkynte Herrens ord for ham og alle i hans familie.
33. I denne sene nattetime tok han dem med seg og vasket sårene deres, og han ble straks døpt med alle sine.
34. Så tok han dem hjem og gav dem mat, og han gledet seg med hele sin familie over å ha fått troen på Gud.
35. Da det var blitt dag, sendte embetsmennene rettsbetjentene av sted med denne ordre: «Løslat mennene!»
36. Fangevokteren meldte fra om dette til Paulus og sa: «Byens embetsmenn sender beskjed om at dere skal løslates. Kom nå ut og dra bort med fred.»
37. Men Paulus svarte: «Enda vi er romerske borgere, er vi uten lov og dom blitt pisket offentlig og så kastet i fengsel. Og nå skal vi altså sendes bort i all hemmelighet. Nei takk! De får selv komme og føre oss ut.»
38. Rettsbetjentene brakte dette svaret til embetsmennene, som ble skremt da de fikk vite at de var romerske borgere.
39. Da kom de selv, og de bad om unnskyldning, fulgte dem ut av fengslet og bad dem reise fra byen.
40. Etter at de hadde forlatt fengslet, gikk de til Lydia. Her traff de brødrene og satte mot i dem. Så drog de sin vei.