4. Så vil Herren gjøre det samme med folkene som han gjorde med amorittkongene Sihon og Og og deres land, da han utryddet dem.
5. Herren vil overgi dem til dere, og dere skal i ett og alt gjøre med dem slik som jeg har befalt dere.
6. Vær modige og sterke! Vær ikke redde, og la dere ikke skremme av dem! For Herren din Gud går med deg. Han slipper deg ikke og svikter deg ikke.
7. Så kalte Moses Josva til seg og sa til ham mens alle israelittene hørte på: Vær modig og sterk! For du skal føre folket inn i det landet som Herren med ed lovte å gi deres fedre, og skifte det mellom dem.
8. Herren vil selv gå foran deg. Han vil være med deg. Han slipper deg ikke og svikter deg ikke. Vær ikke redd, og mist ikke motet!
9. Siden skrev Moses ned denne loven og gav den til prestene, Levi-sønnene som bar Herrens paktkiste, og til alle de eldste i Israel.
10. Og Moses gav dem dette påbud: Hvert sjuende år, i ettergivelsesåret, ved løvhyttefesten,
11. når hele Israel kommer og trer fram for Herren sin Guds åsyn på det stedet han velger ut, da skal denne loven leses opp mens hele Israel hører på.
12. Kall folket sammen, menn, kvinner og barn, og innflytterne som bor i dine byer. La dem høre loven, så de kan lære å frykte Herren deres Gud og legge vinn på å leve etter alle budene i denne loven.
13. Også deres barn, som ennå ikke kjenner den, skal høre den, så de lærer å frykte Herren deres Gud så lenge dere får leve i det landet dere skal legge under dere når dere går over Jordan.
14. Herren sa til Moses: «Nå nærmer det seg tiden da du skal dø. Kall Josva hit og kom fram til møteteltet, begge to, så jeg kan fortelle ham hva han skal gjøre.» Moses og Josva gikk av sted og stilte seg opp ved møteteltet.
15. Da åpenbarte Herren seg i teltet i en skystøtte, og skystøtten ble stående ved døren til teltet.
16. Herren sa til Moses: Når du hviler hos dine fedre, kommer dette folket til å være troløst og holde seg til fremmede guder i det landet som de da er kommet inn i. De kommer til å svikte meg og bryte den pakten jeg har sluttet med dem.
17. På den tid skal min vrede flamme opp mot dem. Jeg vil forlate dem og skjule mitt ansikt for dem, så de blir fortært. Mange ulykker og trengsler skal ramme dem. Da skal de si: «Når disse ulykkene rammer meg, er det vel fordi min Gud ikke er med meg.»
18. Men fordi de har gjort så mye ondt, vil jeg på den tid skjule ansiktet helt for dem; for de har vendt seg til andre guder.
19. Skriv nå opp dette kvadet og la israelittene lære det! La dem gjenta det, og la kvadet være mitt vitne mot israelittene.