31. Ikke før var Moses ferdig med å tale, så revnet jorden under dem.
32. Den åpnet sitt gap og slukte både dem og deres boliger, alle som holdt med Korah, og all deres eiendom.
33. De og alle som hørte dem til, fór levende ned til dødsriket, og jorden skjulte dem. Slik ble de utryddet av menigheten.
34. Alle israelittene som stod omkring dem, flyktet da de hørte deres skrik. «Jorden kunne jo sluke oss òg,» sa de.
35. Så fór en ild ut fra Herren og fortærte de to hundre og femti menn som hadde ofret røkelse.
36. Da talte Herren til Moses og sa:
37. Si til presten Elasar, Arons sønn, at han skal ta glopannene bort fra brannstedet, for de er blitt hellige, og strø glørne langt utover.
38. Av glopannene til disse menn som måtte dø på grunn av sin synd, skal du lage tynne, hamrede plater til å kle alteret med. De er blitt hellige fordi mennene bar dem fram for Herren. De skal være et tegn til advarsel for israelittene.
39. Presten Elasar tok bronsepannene som de mennene som omkom i ilden, hadde brukt da de ofret, og han hamret dem ut så en kunne kle alteret med dem.
40. Dette skulle være en påminning for israelittene om at ingen fremmed, ingen annen enn den som er av Arons ætt, måtte brenne røkelse for Herren. Ellers ville det gå ham som det gikk med Korah og hans flokk, slik Herren hadde sagt ham gjennom Moses.
41. Den neste dagen begynte hele israelittenes menighet å murre mot Moses og Aron. «Det er dere som har drept Herrens folk!» sa de.
42. Da nå menigheten slo seg sammen mot Moses og Aron, vendte de seg begge mot møteteltet. Og se, skyen dekket teltet, og Herrens herlighet kom til syne.
43. Da gikk Moses og Aron fram foran møteteltet.
44. Herren talte til Moses og sa:
45. «Gå bort fra denne flokken, så skal jeg på et øyeblikk gjøre ende på dem.» Da kastet de seg ned med ansiktet mot jorden.
46. Og Moses sa til Aron: «Ta glopannen, legg glør fra alteret på den og ha røkelse over. Skynd deg så bort til menigheten og gjør soning for dem! For en vredesdom er kommet fra Herren. Det har brutt ut pest!»