2. Alle israelittene murret av misnøye mot Moses og Aron. «Bare vi hadde fått dø i Egypt!» ropte hele forsamlingen til dem. «Eller bare vi kunne dø her i ørkenen!
3. Hvorfor fører Herren oss til dette landet når vi må falle for sverd, og våre kvinner og barn blir et bytte for fienden? Var det ikke bedre for oss å vende tilbake til Egypt?»
4. Og de sa til hverandre: «La oss velge en fører og dra tilbake til Egypt!»
5. Da kastet Moses og Aron seg ned med ansiktet mot jorden foran hele forsamlingen av israelitter.
6. Og Josva, sønn av Nun, og Kaleb, sønn av Jefunne, som begge hadde vært med og speidet ut landet, flerret klærne sine
7. og sa til alle israelittene som var samlet: «Det landet vi drog igjennom og speidet ut, er et meget godt land.
8. Så sant Herren har godvilje for oss, vil han føre oss inn i dette landet og la oss få det, et land som flyter med melk og honning.
9. Sett dere bare ikke opp mot Herren, og vær ikke redde for folket i landet; de er ikke mer enn en brødbit for oss. Deres vern har sviktet dem; men Herren er med oss. Vær derfor ikke redde for dem!»
10. Hele forsamlingen truet med å steine dem. Men da viste Herrens herlighet seg i møteteltet for alle israelittene.
11. Og Herren sa til Moses: Hvor lenge skal dette folket forakte meg? Hvor lenge skal de la være å tro på meg, enda jeg har gjort så mange tegn iblant dem?