14. og de har fortalt det til dem som bor i landet. De har hørt at du, Herre, er midt iblant dette folket, ja, at du har vist deg for dem, Herre, ansikt til ansikt, at din sky står over dem, og at du går foran dem i en skystøtte om dagen og en ildstøtte om natten.
15. Men hvis du nå lar dette folket dø, alle som én, da vil folkene som har hørt rykte om deg, si:
16. «Når Herren har slått dette folket ned i ørkenen, må det være fordi han ikke maktet å føre dem inn i det landet som han hadde lovt dem med ed.»
17. Herre, vis nå din store makt, du som har sagt:
18. «Herren er langmodig og rik på miskunn; han tilgir synd og skyld. Men han lar ikke den skyldige slippe straff. Han lar straffen for fedrenes misgjerninger ramme barna i tredje og fjerde ledd.»
19. Tilgi nå i din store miskunn den synden dette folket har gjort, likesom du har tilgitt dem hele veien hit fra Egypt.
20. Da sa Herren: Jeg tilgir dem på ditt ord.
21. Men så sant jeg lever, så sant Herrens herlighet fyller hele jorden:
22. De menn som har sett min herlighet, sett de tegnene jeg gjorde i Egypt og i ørkenen, og likevel har satt meg på prøve mange ganger og vært ulydige mot meg,
23. sannelig, ingen av dem skal få se det landet jeg har lovt fedrene deres. Ingen som ringeakter meg, skal få se det!
24. Men Kaleb, min tjener, har en annen ånd i seg, og han har fulgt meg trofast. Derfor lar jeg ham komme inn i det landet han har vært i; og etterkommerne hans skal få det til eiendom.
25. Men i dalene der bor amalekittene og kanaaneerne. Derfor skal dere, når dere i morgen bryter opp og drar ut i ørkenen, ta veien som fører til Sivsjøen.
26. Siden talte Herren igjen til Moses og Aron:
27. Hvor lenge skal dette onde folket murre mot meg i misnøye? Jeg har hørt hvordan israelittene murrer mot meg.
28. Du skal si til dem: Så sant jeg lever, lyder ordet fra Herren: Jeg skal gjøre med dere slik dere selv har bedt meg om.
29. Her i ørkenen skal likene av dere bli liggende, alle dere som ble mønstret, hver mann fra tjueårsalderen og oppover som har murret mot meg.
30. Ingen av dere får komme inn i det landet som jeg lovte at dere skulle få bo i, ingen uten Kaleb, sønn av Jefunne, og Josva, sønn av Nun.
31. Og barna som dere mente ville bli et bytte for fienden, dem skal jeg føre inn. De skal lære å kjenne det landet som dere ringeaktet.
32. Men likene av dere skal ligge her i ørkenen.