1. Joab, sønn av Seruja, skjønte at kongen lengtet etter Absalom.
2. Han sendte bud etter en klok kone som bodde i Tekoa, og sa til henne: «Lat som om du har sorg! Kle deg i sørgeklær og salv deg ikke med olje! Oppfør deg som en kvinne når hun i lang tid sørger over en som er død.
3. Gå til kongen og si dette til ham!» Så fortalte Joab henne hva hun skulle si.
4. Konen fra Tekoa gikk til kongen, kastet seg ned for ham med ansiktet mot jorden og sa: «Hjelp, konge!»
5. «Hva er i veien med deg?» spurte kongen.Hun svarte: «Å! Jeg er enke. Mannen min er død.
6. Din tjenestekvinne hadde to sønner. De kom i trette med hverandre ute på marken, og det var ingen til å skille dem at. Da slo den ene til den andre og drepte ham.
7. Nå har hele ætten reist seg mot din tjenestekvinne og sier: Kom hit med ham som drepte sin bror! Vi vil ta livet hans til gjengjeld for broren som han slo i hjel; så får vi med det samme ryddet arvingen av veien. – Slik vil de slokke den siste gnisten jeg har igjen; de unner mannen min verken navn eller etterkommere på jorden.»
8. Da sa kongen til kvinnen: «Gå hjem igjen! Jeg skal ta meg av saken for deg.»
9. Men konen fra Tekoa svarte kongen: «Jeg og min ætt skal bære skylden, herre konge. Kongen og hans trone skal være skyldfri.»
10. Kongen sa: «Dersom det er noen som truer deg, så før ham hit, og han skal ikke plage deg mer.»
11. Da sa hun: «Måtte kongen påkalle Herren sin Gud så ikke blodhevneren volder enda mer ulykke, og de rydder sønnen min av veien.» Kongen svarte: «Så sant Herren lever, ikke et hår skal bli krummet på din sønns hode.»
12. Da sa konen: «Kan jeg få si deg enda et ord, herre konge?» «Tal du,» svarte han.
13. Konen sa: «Hvordan kunne du da tenke ut en slik ulykke mot Guds folk? For med det du nå sa, konge, har du dømt deg selv, siden du ikke lar ham som er støtt bort, vende tilbake.
14. For vi må alle dø og bli lik vann som helles ut på jorden og ikke kan øses opp igjen. Gud vil ikke ta liv, men tenker på hvordan en som er bortstøtt fra ham, ikke lenger skal være bortstøtt.