5. I skumringen brøt de opp og gikk til arameernes leir. Men da de kom til utkanten av leiren, fantes det ikke en mann der.
6. Herren hadde laget det slik at arameernes hær hørte larmen av vogner og hester, larmen av en stor hær. Da sa de til hverandre: «Du skal se at Israels konge har leid hetittkongene og egypterkongene til å kjempe mot oss!»
7. Så brøt de opp og flyktet i skumringen. De forlot teltene, hestene og eslene sine, hele leiren slik den var, og flyktet for å berge livet.
8. Da mennene med hudsykdom kom til utkanten av leiren, gikk de inn i et telt, hvor de spiste og drakk. De tok med seg sølv, gull og klær og gikk bort og gjemte det. Så kom de tilbake og gikk inn i et annet telt. De tok med seg det som var der også, og gikk bort og gjemte det.
9. Men så sa de til hverandre: «Det er ikke rett det vi gjør nå. Dette er dagen da vi kan bringe gledesbud. Hvis vi tier og venter til morgenen gryr, fører vi skyld over oss. Kom, nå går vi og forteller dette i kongens slott!»
10. Så gikk de og ropte på vakten i byporten. «Vi kom til arameernes leir,» fortalte de, «og der var det ingen å se og ingen å høre. Men hestene og eslene stod bundet, og teltene var som de pleier å være.»
11. Portvaktene kunngjorde dette, og det ble meldt i kongens slott.
12. Kongen stod opp midt på natten og sa til sine menn: «Jeg skal fortelle dere hva arameerne har gjort mot oss. De vet at vi sulter. Derfor har de forlatt leiren og gjemt seg ute i marken. De tenker som så: Når folk drar ut av byen, griper vi dem levende, og så kan vi trenge inn i byen.»