6. og si: Hell og lykke! Måtte det gå vel med deg og din ætt og med alt som ditt er.
7. Jeg har hørt at du holder på å klippe sauer. Nå har gjeterne dine vært sammen med oss; vi har aldri gjort dem noe vondt, og det er ikke kommet bort noe for dem så lenge de har vært i Karmel.
8. Spør bare folkene dine, så vil de selv fortelle deg det. Ta vel imot mennene mine, for vi kommer hit på en gledesdag. Gi derfor dine tjenere og din sønn David det du måtte ha for hånden.»
9. Da mennene til David kom til Nabal, hilste de fra David og bar fram ærendet sitt; så stod de der og ventet.
10. Men Nabal svarte dem: «Hvem er David? Hvem er Isai-sønnen? Nå om dagen er det så mange treller som løper bort fra sine herrer.
11. Skulle jeg ta brødet og vannet mitt og feet som jeg har slaktet til dem som klipper for meg, og gi det til folk som jeg ikke vet hvor kommer fra?»
12. Mennene snudde og gikk sin vei, og da de kom tilbake, fortalte de David alt som hadde hendt.
13. Da sa han til mennene sine: «Spenn sverdet på dere, alle mann!» De så gjorde. David spente også sverdet på seg, og om lag fire hundre mann fulgte ham opp, mens to hundre ble igjen ved trenet.
14. En av tjenesteguttene kom til Abigajil, Nabals kone, og sa: «David sendte noen menn hit fra ødemarken med hilsen til husbonden vår, men han skjelte dem ut.
15. Disse mennene har vært vennlige mot oss. Ingen av dem har gjort oss noe vondt, og det har ikke kommet bort noe for oss så lenge vi har vært sammen med dem ute i marken.
16. De har vært som en mur omkring oss både natt og dag hele den tiden vi har holdt oss nær dem og gjett småfeet.
17. Tenk nå vel etter hva du skal gjøre. For ulykken henger over husbonden vår og hele hans hus. Men selv er han så vrang at ingen tør snakke til ham.»
18. Da var Abigajil snar i vendingen. Hun tok to hundre brød, to skinnsekker med vin, fem saueskrotter, fem mål ristet korn, hundre rosinkaker og to hundre fikenkaker og lesset det på eslene.
19. Så sa hun til tjenesteguttene sine: «Dra i forveien! Jeg kommer snart etter.» Men til Nabal, mannen sin, sa hun ingenting.
20. Som hun kom ridende på eselet i ly av fjellet, kom David og mennene hans imot henne; hun støtte rett på dem.