25. Bry deg ikke om den vrange Nabal, herre. For som han heter, slik er han. «Dåre» heter han, og dårskap er han full av. Jeg, din tjenestekvinne, har ikke engang sett de mennene som du sendte, herre.
26. Men så sant Herren lever, og så sant du selv lever, herre, nå har Herren hindret deg i å føre blodskyld over deg og i å ta deg selv til rette. Fiendene dine, som vil skade deg, herre, skal bli som Nabal.
27. Ta imot denne gaven som din tjenestekvinne har tatt med til deg, herre, og gi den til de mennene som er med deg på ferdene dine.
28. Tilgi din tjenestekvinne at hun er så påtrengende. Herren skal sannelig la ætten din bestå. For det er Herrens kriger du fører, herre, og det skal ikke hende deg noe vondt så lenge du lever.
29. Dersom noen står fram og forfølger deg og vil ta livet av deg, da skal Herren din Gud ta ditt liv i sin varetekt, herre. Men dine fienders liv skal han slynge bort som steiner fra slyngen.
30. Når Herren gjør som han har sagt, og lar deg få alt det gode han har lovt deg, herre, og setter deg til fyrste over Israel,
31. da skal du ikke kjenne deg utrygg eller ha samvittighetsnag, herre, fordi du har drept uskyldige mennesker og tatt deg selv til rette. Men når Herren gjør vel mot deg, kom da din tjenestekvinne i hu, herre!»
32. David sa til Abigajil: «Lovet være Herren, Israels Gud, som har sendt deg i møte med meg i dag.
33. Velsignet være din forstand, og velsignet være du som i dag har hindret meg i å føre blodskyld over meg og ta meg selv til rette.
34. Men så sant Herren, Israels Gud, lever, han som har holdt meg fra å gjøre deg noe vondt: Hadde du ikke vært så snar til å møte meg, ville det ikke ha vært en eneste mann igjen av folkene til Nabal når det blir morgen.»
35. Så tok David imot gavene hun hadde med til ham, og sa til henne: «Dra hjem i fred. Jeg har merket meg det du har sagt, og skal gjøre det du ber om.»
36. Da Abigajil kom hjem til Nabal, var det gjestebud i huset, et gjestebud som hos en konge. Nabal hadde drukket mye vin og var lystig. Derfor fortalte hun ham ingenting før morgenen kom.
37. Men om morgenen, da rusen var gått av Nabal, fortalte hun ham alt sammen. Da var det som hjertet hans ville stanse, og han ble som en stein.