1. Samuel døde, og hele Israel kom sammen og holdt sørgehøytid over ham. De gravla ham i huset hans i Rama.David brøt opp og drog til Maon-ødemarken.
2. I Maon var det en mann som hadde buskapen sin i Karmel. Det var en svært rik mann; han eide tre tusen sauer og tusen geiter. Han holdt på å klippe sauene sine i Karmel.
3. Mannen hette Nabal, og konen hans Abigajil. Hun var en fager og forstandig kvinne, men mannen var vond og vrang i all sin ferd. Han var av Kalebs ætt.
4. Ute i ødemarken fikk David høre at Nabal holdt på å klippe sauene sine.
5. Da sendte han ti unge menn av sted og sa til dem: «Dra opp til Karmel, gå til Nabal, hils ham fra meg
6. og si: Hell og lykke! Måtte det gå vel med deg og din ætt og med alt som ditt er.
7. Jeg har hørt at du holder på å klippe sauer. Nå har gjeterne dine vært sammen med oss; vi har aldri gjort dem noe vondt, og det er ikke kommet bort noe for dem så lenge de har vært i Karmel.
8. Spør bare folkene dine, så vil de selv fortelle deg det. Ta vel imot mennene mine, for vi kommer hit på en gledesdag. Gi derfor dine tjenere og din sønn David det du måtte ha for hånden.»
9. Da mennene til David kom til Nabal, hilste de fra David og bar fram ærendet sitt; så stod de der og ventet.
10. Men Nabal svarte dem: «Hvem er David? Hvem er Isai-sønnen? Nå om dagen er det så mange treller som løper bort fra sine herrer.
11. Skulle jeg ta brødet og vannet mitt og feet som jeg har slaktet til dem som klipper for meg, og gi det til folk som jeg ikke vet hvor kommer fra?»
12. Mennene snudde og gikk sin vei, og da de kom tilbake, fortalte de David alt som hadde hendt.
13. Da sa han til mennene sine: «Spenn sverdet på dere, alle mann!» De så gjorde. David spente også sverdet på seg, og om lag fire hundre mann fulgte ham opp, mens to hundre ble igjen ved trenet.
14. En av tjenesteguttene kom til Abigajil, Nabals kone, og sa: «David sendte noen menn hit fra ødemarken med hilsen til husbonden vår, men han skjelte dem ut.
15. Disse mennene har vært vennlige mot oss. Ingen av dem har gjort oss noe vondt, og det har ikke kommet bort noe for oss så lenge vi har vært sammen med dem ute i marken.
16. De har vært som en mur omkring oss både natt og dag hele den tiden vi har holdt oss nær dem og gjett småfeet.