10. Dagen etter kom det en ond ånd fra Gud over Saul. Han ble helt fra seg inne i huset, og David spilte på harpen, som han pleide å gjøre hver dag. Saul hadde et spyd i hånden.
11. Han løftet spydet og tenkte: «Jeg vil støte det gjennom David og inn i veggen.» Men David bøyde seg unna for ham to ganger.
12. Da ble Saul redd David; for Herren var med ham, men Saul hadde han forlatt.
13. Derfor sendte Saul ham fra seg og satte ham til høvding over en fylking på tusen mann. David førte hæren både ut i striden og hjem igjen.
14. David hadde lykken med seg i alt han tok seg fore, for Herren var med ham.
15. Da Saul så at det gikk godt for David, ble han enda mer redd ham.
16. Men hele Israel og Juda holdt av David, for han førte dem både når de drog ut i striden og når de vendte hjem igjen.
17. En dag sa Saul til David: «Her er Merab, den eldste datteren min; henne vil jeg gi deg til kone. Vis meg bare at du er en djerv mann og fører Herrens kriger.» For Saul tenkte: «Jeg vil ikke legge hånd på ham; det skal filisterne gjøre.»
18. David svarte Saul: «Hvem er jeg, og hvem er mine frender, min fars ætt, i Israel, siden jeg skal bli kongens svigersønn?»
19. Men da tiden kom at David skulle få Merab, Sauls datter, ble hun gift med Adriel fra Mehola.
20. Men Mikal, Sauls datter, hadde fått David kjær. Da Saul fikk vite det, likte han det godt.
21. «Han skal få henne,» tenkte Saul. «Hun kan bli en snare for ham så han kommer i filisternes vold.» Derfor sa Saul til David for andre gang: «Du skal bli min svigersønn.»
22. Så bød Saul sine menn at de skulle tale hemmelig med David og si: «Kongen liker deg godt, og alle hans menn holder av deg. Nå kan du bli kongens svigersønn.»