19. «Hør oss, herre,» sa de, «vi kom hit ned en gang før og kjøpte korn.
20. Men da vi kom til det stedet hvor vi skulle overnatte, og åpnet sekkene våre, fant hver av oss pengene øverst i sekken. Det var våre egne penger, og de lå der, alle sammen. Nå har vi dem med oss hit igjen.
21. Men vi har også andre penger med oss til å kjøpe korn for. Vi vet ikke hvem som har lagt pengene i sekkene våre.»
22. Da sa han: «Ta det med ro, vær ikke redde! Han som er Gud både for dere og deres far, har gitt dere en skatt i sekkene. De pengene dere hadde med, har jeg fått.» Så førte han Simeon ut til dem.
23. Siden fulgte mannen dem inn i Josefs hus. Han gav dem vann så de fikk vaske føttene, og lot dem få fôr til eslene.
24. Så la de gavene til rette, mens de ventet på at Josef skulle komme hjem til middag. For de hadde hørt at de skulle spise der.
25. Da Josef kom, bar de inn til ham de gavene de hadde med seg, og kastet seg til jorden for ham.
26. Han spurte hvordan de hadde det, og sa: «Står det bra til med deres gamle far, som dere snakket om? Lever han ennå?»
27. «Ja,» svarte de, «det er bare bra med vår far, din tjener; han lever ennå.» Så bøyde de seg og kastet seg ned for ham.
28. Da fikk han øye på Benjamin, sin helbror, og sa: «Er dette den yngste broren, han dere snakket til meg om? Gud signe deg, gutten min!»
29. Da skyndte Josef seg bort; for kjærligheten til broren blusset opp i ham, og han kjente trang til å gråte. Derfor gikk han inn i sitt kammer og gråt.
30. Så vasket han seg i ansiktet og gikk ut igjen. Han gjorde seg hard og sa: «Sett fram maten!»
31. Da satte de fram på særskilte bord – for ham og for brødrene og for egypterne som spiste hos ham. Egyptere kan nemlig ikke spise sammen med hebreere; det holder de for en styggedom.
32. Brødrene fikk sitte vendt mot Josef. De ble plassert etter alderen, den eldste øverst og den yngste nederst. Da så de forundret på hverandre.