21. Du er blitt grusom mot mig, med din sterke hånd forfølger du mig.
22. Du løfter mig op i stormen, du lar mig fare avsted, og du lar mig forgå i dens brak;
23. for jeg vet at du fører mig til døden, til den bolig hvor alt levende samles.
24. Dog, rekker ikke mennesket ut sin hånd når alt synker i grus? Skriker han ikke om hjelp når han er kommet i ulykke?
25. Gråt jeg ikke selv over den som hadde hårde dager? Sørget ikke min sjel over den fattige?
26. For jeg ventet godt, men det kom ondt; jeg håpet på lys, men det kom mørke.