18. Ved Guds store kraft er det blitt slik med mig at min klædning ikke er til å kjenne igjen; den henger tett omkring mig som kraven på min underkjortel.
19. Han har kastet mig ut i skarnet, så jeg er blitt lik støv og aske.
20. Jeg skriker til dig, men du svarer mig ikke; jeg står der, og du bare ser på mig.
21. Du er blitt grusom mot mig, med din sterke hånd forfølger du mig.
22. Du løfter mig op i stormen, du lar mig fare avsted, og du lar mig forgå i dens brak;
23. for jeg vet at du fører mig til døden, til den bolig hvor alt levende samles.
24. Dog, rekker ikke mennesket ut sin hånd når alt synker i grus? Skriker han ikke om hjelp når han er kommet i ulykke?
25. Gråt jeg ikke selv over den som hadde hårde dager? Sørget ikke min sjel over den fattige?
26. For jeg ventet godt, men det kom ondt; jeg håpet på lys, men det kom mørke.
27. Mine innvoller koker og er ikke stille; trengsels dager er kommet over mig.
28. Sort går jeg omkring, men ikke av solens hete; midt iblandt folk reiser jeg mig og roper om hjelp.
29. Jeg er blitt en bror av sjakaler og en stallbror av strutser.