34. Det skulde Farao gjøre og så sette opsynsmenn over landet og ta femtedelen av avgrøden i Egyptens land i de syv overflodsår.
35. Og de skal samle alt som kan tjene til føde, i disse gode år som kommer, og under Faraos hånd dynge op korn i byene til føde og ta vare på det.
36. Og kornet skal tjene til forråd for landet i de syv hungersår som skal komme over Egyptens land, så landet ikke skal ødelegges av hungeren.
37. Disse ord syntes Farao og alle hans tjenere godt om.
38. Og Farao sa til sine tjenere: Mon det finnes nogen som han, en mann som har Guds ånd?
39. Så sa Farao til Josef: Siden Gud har latt dig vite alt dette, så er det ingen så forstandig og vis som du.
40. Du skal forestå mitt hus, og hele mitt folk skal rette sig efter ditt ord; bare tronen vil jeg ha fremfor dig.
41. Og Farao sa fremdeles til Josef: Se, jeg setter dig over hele Egyptens land.
42. Og Farao tok sin signetring av sin hånd og satte den på Josefs hånd og klædde ham i klær av fint lin og hengte en gullkjede om hans hals.
43. Og han lot ham kjøre i den vogn som var nærmest efter hans egen, og de ropte foran ham: Abrek!* Og han satte ham over hele Egyptens land.
44. Og Farao sa til Josef: Jeg er Farao, og uten din vilje skal ingen mann løfte hånd eller fot i hele Egyptens land.
45. Og Farao gav Josef navnet Sofnat-Paneah* og gav ham til hustru Asnat, en datter av Potifera, presten i On. Så drog Josef omkring i Egyptens land.
46. Josef var tretti år gammel da han stod for Egyptens konge Faraos åsyn. Og efterat Josef var gått ut fra Farao, reiste han gjennem hele Egyptens land.
47. Og jorden bar rikelig i de syv overflodsår.
48. Og han samlet alle slags grøde i de syv gode år som kom i Egyptens land, og la den op i byene; i hver by la han op avgrøden fra landet som lå omkring.
49. Så hopet da Josef op korn som havets sand, i svære mengder, inntil de holdt op med å telle; for det var ikke tall på det.
50. Før det første hungersår kom, fikk Josef to sønner med Asnat, datter av Potifera, presten i On.
51. Og Josef kalte sin førstefødte sønn Manasse*; for [sa han] Gud har latt mig glemme all min møie og hele min fars hus.
52. Og den andre sønn kalte han Efra'im*; for [sa han] Gud har gjort mig fruktbar i det land som jeg led ondt i.